Livet består ofte av tilfeldigheter i den forståelse at de er "tilfeldige".  Av og til slår hendelse ut i din favør, av og til i din disfavør.  Om du opplever at din kundekontakt i banken alltid handler slik at du taper på det, så er veien til mistanke at andre forhold enn objektivitet styrer saksbehandlers vilje. Velger du å ta til motmele, så løper du samme risiko som skjedde meg at banken å bruke kr. 1 mill. av sine ressurser for å krangle om et fillebeløp?

Når partene 13 år senere velger et forlik hvor kunden får mer enn man opprinnelig ba om, ja da er det my som taler for at banker ofte bruker sin finansielle makt til å plage kunder.  "Bredo saken" (en elektrokjede i Oslo) har mange likhetstrekk med min sak, og DnC/DnB er fellesnevner!  

I ettertid er det grunn til å stille spørsmål ved om handlingene til nåværende banksjef Vegard Sæten i DnB utført våren og høsten 1991 objektivt kan sies å være tilfeldige?  Selv om banken unnskyldte seg med i Retten i 2002/2004 at 10 års reglen gjorde at man ikke lenger kunne verifisere opplysninger i 1990/1991, så er det meste av informasjonen i mine arkiver.  Om du kommuniserer med Norges største bank via telefon eller over skranke, vil du sannsynligvis oppleve det samme som jeg opplevde, at ansatte som Vegard Sæten ikke husker hendelsen.  Har du beskrevet hendelsen på papir er det alltid lettere å dokumentere "beviset".

Vi står foran en utvikling på boligmarkedet lik den i 1989 hvor det vil bli flere som må selge leiligheten eller boliger.  Saken som Vegard Sæten ikke husket var følgende.  Det var avtalt med banken at jeg skulle få et lån på en leilighet som så skulle selges for å innfri et kausjonsansvar.  Dette var i 1990 og boligmarkedet våren 1991 var som "å selge høns i regnvær".  Selger var heldig om det kom noen på visningene, og man fikk neste aldri den prisen som var ønsket. I mitt tilfelle tok det 2 måneder å få et bud, men selger ønsket av naturlig grunner å selge sin egen leilighet først, og det drøyde 3 måneder fra akseptert bud til bindende kontrakt.  Banken v/Sæten, - ble etter krav fra banken, - holdt informert direkte fra eiendomsegler.  For å unngå mislighold tok jeg kontakt med Sæten på telefon og ba om at det ikke ble purret på lånet som i februar 1991 var forfalt til betaling.  Sæten sa "ja" på telefon, men "at han ikke husket at han hadde sagt ja" i retten under ed.

8 dager før kontrakten ble undertegnet i 1991, ble lånet sagt opp av banken.  Det innebærer at banken kan sette nye vilkår.  Rente ble satt opp med 2% og avdragstiden ble senket med 50%.  Dette er uttrykk for noe helt annet enn en sosial profil, og mer uttrykk for at man legger opp til konflikt! Våren 1991 hadde jeg fått jobb hos en av de store kundene til DnB, og banken mente at jeg kunne ha innflytelse på hvilke banker min arbeidsgiver valgte å handle med. Det var således i bankens interesse at jeg sluttet i jobben. At det ble konflikt var kanskje ikke så merkelig?

Det hører med til historien at banken sluttet å sende purringer på lånet etter min anmodning, og at banken på tross om provokasjon at kopi av purringene ble fremlagt i retten, - nå viste til at det var gått 10 år og at dette var makulert.  Det hører også med til historien at samme manglende purringer også var oppe i Bankklagenemnda i 1993-1995 og hvor disse purringen ble provosert fremlagt.  Heller ikke innenfor 10 års reglen klarte banken å legge frem dokumentasjon. 

Så om du kommer i økonomiske problemer overfor banken din og den tilfeldigvis er Norges største, så bør du ta høyde for at du kan bli stående veldig alene og at banken viser seg beint frem uvillig til å legge frem dokumentasjon som styrker din fremstilling. Med slik behandling av en kunde har dette ikke bare en utgiftsside ved at banken må svar epå innsigelser, men med mange kunder som får en såpass sjofel behandling, blir denne form for "bankvirksomhet" faktisk ofte ganske lønnsom for banken.

Denne saken har såpass mangle elementer av uredelig atferd av en bank, at den bør bli kjent. Det skjer fortsatt at banker krangler om den minste lille filleting, mens forsikringsselskapene kun krangler når beløpene blir store. Senest 18.4.2008 ble jeg fortalt om en annen bankkunde som har hatt en lang krangel med sin bankforbindelse.  

Når det er sagt.  Jeg har under mine 11 år i rettsapparatet med mine innsigelser mot behandlingen av DnB, - lest en rekke dommer angående kundeforhold til Finansforetak.  Det er utrolig hva folk flest krangler om og de aller fleste har en dårlig sak, - både ut fra jussen, men også ut fra hva jeg anser som rettferdig for begge parter etter mine 20 år i Finansnæringen.  Jeg har jobbet med alt fra valutamegling, lån til næringslivet og forbrukslån, lån til kommuner, samt fondsmegling.  Når DnB først valgte meg som offer i en krangel, så burde nok banken ha valgt en mindre kvalifisert kandidat som offer.  Det kan synes som betimelig at jeg fremstiller bankens ansatte som kjeltringer, men "sannheten er ofte grusom".  Vi ser også fra Terra saken at DnB gjør nesten hva som helst for å oppnå en profitt.  

Når det dreier seg på n esten 1 milliard som i Terra-saken kan man forstå at saken prøves rettslig.  Når saken i utgangspunktet dreier seg om lovligheten av "en ikke varslet renteendring" med kr 10.000 i tap for kunden og banken velger 11 års rettergang, så bør det være full anledning til å henge ut bankens og dens ansatte når banken nekter å be om unnskyldning. 

Man leser stadig at bankene vil at du skal ta kontakt om du får betalingsproblemer.  Man skulle tro at dette var en rettighet i dagens samfunn da banken alltid vil være å anse som den sterke part i et kontraktsforhold som et lån.  La vedlagte brev stå som skrekk og advarsel.  Som kunde ba jeg om et møte, men banken valgte å ta konflikten i retten.  "Å tenke det, men å erkjenne det"; - at landets største bank nærmest foretrekker å misbruke rettsapparatet i forsøk på å knekke en kunde, - vel det var neppe særlig klokt å sette på trykk?? 

Det blir dramatisk senere når en tapt rettsavgjørelse blir anket inn for Lagmannsrett.  Da hevder bankens prosessfullmektig Erik J. Sandene at "Hagerup misbruker rettsapparatet". Dette kan lett tolkes som DnBs noe forskrudde syn på hva som er sannhet, enten det nå er statsobligasjoner som er solgt på et tidspunkt hvor man kan mistenkes for "innsider trading" (bankpakken 2008), eller om de forsøker å gi inntrykk av å være større amatører enn de egentlig er?  

I teksten under vil jeg hevde at banker ikke nøler med å bryte norsk lov og forskrifter som regulerer bankens atferd, dersom det økonomiske motivet er stort nok.  Jeg har allerede, og vil nevne flere personer med navn.  Alle disse har vitnet i norsk rett og hevdet at de ikke har gjort noe som strider mot norsk lov.  Dette gjelder ikke bare ansatte på banksjefnivå som burde vite bedre, mens også bankens advokater som skal ha inngående kjennskap til den lovgivning som regulerer bankens atferd.  

Jeg forteller "sannheten" slik vitnene selv så den under ed for norsk rett.  At jeg forteller den samme "sannhet", men som en sannhet i tråd med norsk lov og sedvane, - vil ikke være ærekrenkende.  Banken har i perioden 1991-2004  stilt seg 100% bak sine ansattes handlinger, - og da må banken også ta ansvar for sine ansattes handlinger om disse blir kjent i det offentlige rom.  Alle dommer som det er referert til, - er offentlige.  

Å bli utsatt for DnBs vrede var ikke det samme som å spille hovedrollen i den norske versjonen av "Firmaets mann", men kjerneproblemet var den samme. Den sterke part bruker en antatt legitim organisasjon til underslag av klientmidler, og når de blir avslørt, - bruker banken sine "consiglieri" (betegnelse på advokater i Gudfaren filmene) i bankens juridiske avdeling til å forlede dommere i Norsk rett til hva som er gjeldende lovgivning.  At dommere lar seg forlede så lett, - sier også noe om enkelte norske dommere når dommeren ikke forstår at bankene ble pliktige til å varsle renteendringer i 1990. Når en dommer gir banken rett etter å ha mottatt kopi av et forskrift er blitt provosert fremlagt av dommeren og hvor lovteksten gir kunden rett, så får dommen et preg av at også dommere kan kjøpes.  

Et eksempel på at banksjefer i DnB ikke vitner i tråd med sannheten:
Banksjef Vegard Sæten i DnB vitnet i 2002 under ed at det var kundens plikt i 1991 å kontakte banken for å få klarlagt hvilken innskuddsrente kunden hadde på en konto.  Han hevdet uttrykkelig "at det ikke var bankens plikt å opplyse innskuddsrenten til kunden, slik som det var med utlånsrenten.  At jeg som kunde hadde fått 3,5% innskuddsrente i en kontoserie for kunder til 10% innskuddsrente, - var kun min egen feil"!

Etter at forskriften som er vist til i forrige avsnitt var provosert lagt frem, ga dommer Svendgaard Sæten rett. 

Banksjef Sæten ga uttrykk for at min konto i kontoserien hadde 3,5%.  Under et vitneutsagn under ed i 1998 sa den samme Sæten "at konto hadde 10% og at han ikke kunne forstå at Hagerup bare  hadde fått 3,5%." Sitatet er i ettertid kontrollert mot min prosessfullmektig i 1998, Roy Peder Kulblik som klart husker at dette ble sagt fra Sæten.

Grunnen til at bankene har egne kontoserier for innskudd til særlige vilkår er at det gjør det enkelt for banken å administrere mange kunder samtidig i stedet for å ta for seg hver enkelt kunde i banken.  At det midt inne i en kontoserie for 10% skulle være en konto som fikk bare 3,5% er mindre sannsynlig enn å vinne 16 mill. i Lotto!

Noen lyver, og det er grunn til å tro "at banksjef Vegard Sæten her må huske feil". 

Motpartens prosessfullmektig Erik J. Sandene grep begjærlig tak i Sætens utsagn, tok det til sitt bryst, og la det samme til grunn i sin prosedyre, selv om både Sæten og Sandene må ha hatt kunnskap at dette ikke var normal bankpraksis.  

Etter Sætens noe usanne vitneforklaring over under ed, - la jeg frem for domstolen et forskrift på bankers opplysningsplikt som bekreftet at det var bankens plikt allerede i 1990 "alltid å opplyse skriftlig overfor kunden renten på en utlånskonto men også på en innskuddskonto, ikke bare ved inngåelse, men også ved all renteendringer".

Sæten var muligens ikke kjent med at bankens hadde opplysningsplikt i 1991, men det påhviler alle vitner for norsk rett å kun si det man er helt sikker på og ikke det man tror kan være riktig.  Sæten var banksjef under vitnemålet og det følger av norsk rettspleie at en banksjef kan sidestilles med bankens øverste organ, - styret! 

Det er langt mer dramatisk at bankens "advokat-eremitus" Erik Johan Sandene kan få seg til å gulpe opp det samme tøvet som Sæten.  Her kan Sandene ikke være i såkalt "rettslig villfarelse".  Sandene hadde vært advokat i DnC/DnB siden 1984 og hadde sittet som dommer sammen med den senere Høyesterettsjustitiarius Carsten Smith i Bankklagenemnda i ca. 10 år.  Den mulighet at Sandene ikke skulle kjenne til et såpass sentral forskrift som regulerer "at alle bankkunder skal opplyses om renter på lån og innskudd", - er helt utenkelig!  Det fritar ikke advokat for ansvar at man har en klient.  Mye tyder på at det ikke er noe sted i det norske samfunn hvor det fortelles så mye usannheter som i retten!  Dette lover ikke godt når man nå vil fjerne jury ordningen.  Legdommere har en helt annen innflytelse på utfallet enn en jury.  Legdommere påvirkes i en helt annen grad av fagdommerne enn en jury! 

(Jeg har en mistanke at Sandene hadde instruert Sæten å fremme denne usannheten i Tingretten. Sætens hukommelse i 2002 var mistenkelig god i forhold til hans hukommelse om samme forhold under ed i en annen sak i 1998.  I 1998 husket han lite eller ingenting og min prosessfullmektig Roy Kulblik måtte nærmest "hale og dra" ut av ham og med flere oppfølgingsspørsmål, - før Sæten forsto hva advokaten snakket om.  (Forstås dithen at Sæten fikk tid til å tenke seg om)

Min prosessfullmektig Roy Kulblik spurte Sæten hvordan det kunne henge sammen at jeg bare hadde fått 3,5% på en innskuddskonto.  Sæten hevdet i 1998 at Hagerup hadde et innskudd som sto i en kontoserie for høyrentekonti med 10%.  At Hagerup kun skulle ha fått bare 3,5% var noe han ikke forsto noe av i 1998!  6 år senere husket han samme sak "klart som et egg", og snakket uoppfordret av adv. Sandene i nesten 15 minutter for han gikk tom for ord.  Merkelig?

Et annet sted i saken viser jeg til hvordan hukommelsen for alle oss andre faktisk blir dårligere med årene.  Sæten derimot får enten klisterhjerne jo eldre han blir! Var han grundig instruert av Sandene om hva han skulle si, - før han under ed "skulle fortelle hva han var helt sikker på"?

Et annet eksempel av vitnepåvirkning utført av DnB:

Under min forklaring for daværende konst. byrettsdommer Nicolai Skarning i 1998, slapp jeg opplysningen "at en nyansatt i Norges Kommunalbank, var på riktig sted til riktig tidspunkt.  Han var nærmest arbeidsledig i 1990 da adm. dir Stein Bendixen tok ham inn som ulønnet rådgiver, slik at han hadde et sted å gå til hver morgen."  I 1998 var den arbeidsledige blitt administrerende direktør, og Bendixen hadde nettopp fått "fyken" av styret ved styreleder, - tidligere Statsminister Oddvar Nordli.

I forbindelse med hovedforhandling i 1998 var jeg varslet at Bendixen skulle vitne for motparten neste dag.  Opplysningen i forrige avsnitt var av såpass følsom natur at ingen utenforstående til den indre kjerne som hadde adgang til styrereferater i Norges Kommunalbank, - ville kjenne til opplysningen.  Banksjef Lars Martin Fjellheim i DnB ristet irritert på hodet da jeg kom med opplysningen, nærmest som tegn på at jeg fortalte tull?  Bare Fjellheim vet hvorfor han ristet på hodet. Det ble fremsatt som et åte for å se om det var noen tilstede fra motparten som kunne tenke seg å påvirke det fremtidige vitnet Bendixen.

Neste dag vitnet adm. dir. Stein Bendixen i Norges Kommunalbank.  Uoppfordret kom han med utsagnet "at det nok kunne stemme at den ansatte var arbeidsledig ved ulønnet ansettelse i Kommunalbanken".  Man kan lure på hva som fikk Bendixen til å kommentere min opplysning dagen i forveien?  Hverken min prosessfullmektig, motpartens advokat eller dommeren hadde bedt om klargjøring.  Det plumpet liksom uoppfordret ut av Bendixen.  Det er to alternativer.  Enten at rettssalen var avlyttet av Stein Bendixen, noe ikke engang jeg tror på.  Motpartens prosessfullmektig eller banksjef Fjellheim kan ha fortalt Bendixen om hva som var kommet frem av opplysninger foregående dag? At dommeren eller hans 2 meddommere skulle ha informert Bendixen, eller at dette var gjort av min prosessfullmektig, er enda mindre sannsynlig.  Det naturlige er DnBs prosessfullmektig eller Fjellheim hadde tatt et møte på kammerset med Bendixen og preppet ham til hans vitneutsagn. Igjen påpeker jeg at verdien av et vitne i norsk rett bør vurderes strengere.  Tolkningen av en skriftlig opplysning bør etter mitt syn veie tyngre enn et vitne, litt etter selvangivelsen i økonomisk sammenheng.  Selvangivelsen kan som kjent, - vanskelig endres i ettertid!

DnBs form for informasjonsflyt kalles normalt "vitnepåvirkning" og gjøres åpenbart av bankene i en viss utrekning.  Ett forhold er at man går igjennom saksopplysningene rett før en rettssak, - som "en kvalitetssikring på at alle egne vitner husker det samme".  Noe helt annet er at vi har en lovgivning som forbyr vitner å delta i forhandlingene i retten før eget vitneprov for at de ikke skal påvirkes av hva andre har sagt eller opplyst.  Selv min prosessfullmektig reagerte på Bendixens uoppfordrede erkjennelse, men dommer Skarning ikke vist til mulig vitnepåvirkning i sin dom. 

Vitnet Lars Martin Fjellheim hadde fått rettens tillatelse til å delta som representant for DnB før retten ble satt.  Mye tyder på at det var enten ham eller motpartens prosessfullmektig som lekket fortrolig informasjon til Bendixen.  Som banksjef er man likestilt med bankens styre når det gjelder ansvar.  Som prosessfullmektig er man underlagt de samme krav til å følge norsk lov som også gjelder for bankens styre.  Vi ser igjen hvordan DnB nærmest organisatorisk har "et opplegg på gang" som nøytraliserer den rettsikkerhet motparten skal ha av loven.  Vi ser en form for "consiglieri atferd", - noe som er bedre kjent fra "Gudfaderen" filmene.

***********

Det kan muligens virke søkt i avsnittet over at jeg kan være såpass infam at jeg legger ut et åte for å se om noen hos motparten går på limpinnen?  Jeg har brukt denne metoden flere ganger i mitt liv, og med stort hell.  Hos en senere arbeidsgiver opplevde jeg at deler av en fortrolig samtale, ble referert overfor min samtalepart et par dager senere. Han var ikke blid "at jeg hadde lekket antatt fortrolige opplysninger videre". Under samtalen med klienten hadde jeg "drodlet" deler av samtalen på et papir og opplysningene var gjengitt der.  Jeg hadde eget kontor og papiret lå i en skuff da jeg gikk hjem.  Det var to muligheter: Enten var kontoret mitt avlyttet, - eller så hadde noen rotet i skuffene etter at jeg var gått hjem? 

Jeg spurte en venn fra 10 år tilbake; Per Aaeng og hans 2 medarbeidere som hadde nøkkeladgang til kontoret om de hadde rotet i papirene mine.  Alle nektet kjennskap. Alle 3 skal ha sluttet brått, - hos tidligere arbeidsgivere.  Per Aaeng hadde på dette tidspunkt flyttet fra Norge av skattehensyn, m en bodde en betydelig del av året i Norge og fikk utbetalt honorarer i utlandet.

Først fikk jeg en avlyttingsekspert på besøk på en lørdag i 5etg. på Fridtjof Nansens plass 5. Det var ikke andre tilstede.  Det var faktisk litt kult å se ham løpe rundt med denne pinnen som vi også ser i spionfilmer.  Han fant ingenting, selv ved en fysisk undersøkelse. 

Deretter laget jeg et notat ("en masterplan") stilet til daglig leder hvor jeg viste til flere samtaler med ham om en strategi på hvordan vi skulle bli kvitt Per Aaeng som tidligere var blitt fratatt sin meglerbevilling.  "Planen" ble lagt ned i skuffen i skrivebordet, og godt gjemt i haugen av papirer.  

Per Aaeng hadde NOK 105.000 av mine aksjer i Eureka Oil ASA på sin VPS konto, aksjer som han nektet var mine, - selv om jeg kunne fremvise kopi av innbetalingslipp i min håndskrift og styrebeslutning til kjøp av aksjene.  Selv blant de man tror er sine venner, - kan man støte på kjeltringer? Jeg nevner dette få å bekrefte at vi vi ikke var de beste venner på "snokingsstidspunktet".

Etter 3-4 dager ringte sjefen meg og spurte; - "Hva i H''''' jeg drev med!!!!!!!!!!!!!!!?"  

Jeg forsøkte meg først med et uskyldig; "jeg vet ikke hva du snakker om", men da han nevnte planen at Per Aaeng skulle lempes ut, forsto jeg at den tidligere bevillingsinnehaveren hadde slukt både "krok, søkke og snøre"!   Jeg hentet da min "masterplan" opp fra gjemmestedet og det var det ikke tvil at noen hadde vært i skuffen min og "funnet" papiret midt inne i haugen av 50-60 ark!

Jeg henviste daglig leder til saken hvor jeg hadde fått styrets samtykke til bruk av avlyttingsekspert og at vi nå hadde funnet "muldvarpen" som snoket i private papirer etter min kontortid.  Jeg forklarte sjefen at jeg ikke kunne informere ham i forkant, - slik at han ville ha ryggen fri. 

Styret lo godt da jeg fortalte historien og styret krevde av daglig leder at selskapet omgående fikk et kontor hvor Per Aaeng og de to andre ikke kunne drive "industrispionasje".  

Den dagen lo jeg hele veien hjem!  

En av de to andre snusmumrikene som hadde hevdet "at de heller ikke hadde snust i papirene mine", hadde lånt kr. 1.000 før saken over utviklet seg.  Pengene fikk jeg aldri tilbake.  Atlzheimers?  

Den 3dje. av disse snusmumrikene måtte daglig leder dra inn i tingsretten for å få tilbake aksjer han hadde lånt bort til denne personen.  

Selskapet de jobbet i heter Metalica AS og styreleder er advokat Morten Borch.  Etter hendelsen skjedde det ingenting det første året.  Det normale i et normalt selskap ville ha vært en aldri så liten oppvask etter en klart lovstridig handling av en eller flere ansatte?  Han som ble trukket inn for rettsapparatet av daglig leder kom aldri tilbake på  jobb, så litt fornuft var det i drift av Metalica? 

Før disse "knektene" kom inn i Metalica AS i 2001, arbeidet tidvis for selskapet med ansvar for betaling av regninger og styresekretær.  For dette arbeidet opparbeidet jeg en akkumulert lønn over 2-3 år på ca. kr. 100.000.  Dette ble bokført.  I 2001 ble lønnskravet slettet, muligens etter forslag fra knektene?  Da jeg oppdaget det i 2004 ble jeg meget vred.  En av hovedaksjonærene valgte å overføre 50.000 aksjer for å få meg til å avstå fra rettslig forfølgelse.  Disse aksjene solgte jeg i 2008 for kr. 250.000! Er det dette som forstås med "å ta siste stikk"?

Så tilbake til DnB og gårsdagens virkelighet:

****

Jeg har i 14 år (1990-2004) kranglet med Den norske Bank om et fillebeløp. -   DnB, - en vanskelig bank!

1) Synes du at en bank skal få lov til å heve utlånsrenten uten å varsle deg som kunde? 

Punktene under ble jeg først klar over etter hvert som tiden gikk og jeg fikk masse tid til å sette meg inn i mine rettigheter.

2) Synes du at banker skal få markedsføre et produkt som "høyrentekonto" og så skal kunne få velge ut de kundene som skal få 10% rente og de som skal få 3,5% i samme markedsføringskonsept, nærmest som etter en form for "trynefaktor"?  

3) Synes du at en bank skal slippe å følge en forskrift som pålegger banken å opplyse innskuddsrente til kunden?

4) Synes du at en bank skal få straffe deg med morarenter og purregebyrer på et løpende lån etter at du har betalt inn fullt oppgjør til innfrielse av lånet til en konto i banken?

5) Når du så tar til motmæle mot bankens rettsstridige atferd over, synes du at banken skal få gå til din arbeidsgiver (Staten) og hevde at du har "blandet din rolle som ansatt for å tvinge igjennom bedre vilkår på ditt låneforhold enn andre bankkunder", men faktum er at du har krevd din rett nedfelt i norsk lov?

Muligens stusser du, for slik kan jo ikke en bank opptre?  Vel, resultat ble at Norges Kommunalbank ved tidligere statsminister Oddvar Nordli som sjefskikador, - krevde meg avskjediget etter at DnB provoserte frem overnevnt innsigelser fra min side!   

Saken begynte da Banksjef Lars Martin Fjellheim i DnB på valutasiden i banken gikk til Stein Bendixen med en påstand at jeg hadde forsøkt å få bedre vilkår i DnB i mitt lån ved at jeg angivelig skulle avstå fra å gjøre forretninger med DnB på vegne av min Arbeidsgiver Norges kommunalbank. Jeg skulle ha truet banken om dette i et brev.  

Kommunalbanken er en av statens banker og ledes av et styre som i 1991 består av politikere.  Tidligere statsminister Oddvar Nordli var styreleder i 1991.  Fjellheim skal angivelig ha følt at jeg kunne være en økonomisk trussel og forlangte at Kommunalbanken ryddet opp!  Kommunalbankens nestkommanderende som også var min sjef, - valgte omgående å pensjonere seg, - så situasjonen var alvorlig nok.  DnB hadde i årene før 1991 tjent millioner på kundeforholdet til Kommunalbanken, så motivet til DnB hadde en økonomisk vinkling da Fjellheim valgte å gå til Kommunalbanken som "sjefsfeier".  (Bruk av termen "sopelime" vil være upassende her da den normalt brukes i andre sammenheng.)

Sannheten var at nettopp DnB hadde brutt loven da jeg krevde den samme objektive behandling som andre kunder fikk i DnB.  Selv om jeg hevdet overfor Kommunalbankens samlede styre at det slett ikke undertegnede som hadde misbrukt kundeforholdet med utilbørlig press slik at Nordli lot til å mene, så ble "avskjed i unåde" utfallet.  (Politikere er klart ikke særlig objektive individer, - selv avgåtte statsministere og ordførere fra Tromsø!) 

Til disses forsvar skal det legges til at den gamle ringreven HR adv. Arne Meltvedt var rådgiver for Kommunalbanken. Han innså sannsynligvis at DnB kunne ha opptrådt provokativt og at banken således hadde forårsaket konflikten.  Utad hevdet han med sin krystallklare stemme;  "Han hadde i sin lange karriere aldri sett en sak som var så krystallklar som denne og hvor en ansatt helt åpenbart hadde misbrukt sin stilling til å oppnå personlige fordeler". 

(Dette var riktignok før DnB tilbød et forlik i 2004 og hvor banken tilbød en avkorting av gjeld som var langt større enn det krav hvor jeg som kunde i DnB hadde krevd min rett i 1991.  Adv. Meltvedt oppførte seg som en pompøs "besserwisser", - nærmest som agent for DnB. (Hvilket han jo også var, men uten å si at en sak kan  ha to sider....)

Utgangspunktet for DnBs påstand "om misbruk av stilling" var ordlyden i et privat brev til banken hvor jeg ga uttrykk for å avstå med "mine bankforretninger", en ordlyd som kunne ha vært bedre. Brevet var selvfølgelig ikke skrevet på brevpapiret til Norges Kommunalbank og Norges Kommunalbank var ikke nevnt.  Det fantes selvfølgelig ikke en handling fra min side over 3 måneder som støttet opp under DnBs noe snuskete påstand.  Nordli valgte som styreleder i Norges Kommunalbank, - på tross av mangel på andre bevis, - å gå inn for avskjed av meg  i 1992.

Mitt materiale hvor jeg kunne dokumentere at DnB hadde hevet renten uten varsel og attpåtil forsøkt å skjule faktum, - så Nordli og bankens styre helt bort fra da jeg fremla saken fra mitt ståsted.   At DnB hadde belastet purregebyr for et lån hvor banken ikke på anmodning kunne fremlegge dokumentasjon på at varsel var sendt kunden, - ja det ser også ut til å ha vært irrelevant for vår "landsfader Nordli".  Behandlingen av styret i Kommunalbanken minner mer om et tribunal under Nazistene, enn et styre av folkevalgte medlemmer av vårt Storting. 

Staten har en ordning hvor Finansdepartementet er ankeinstans for overivrige styreledere i statlige foretak.  Finansdepartementet valgte å inngå forlik, men da hadde det gått 9 måneder og Finansdepartementet tok seg tid til å sette seg inn i saken.  Dette var etter at Titos gave med en kasse Slivovitz var drukket opp i Nordlis bolig på Løten.  Finansdepartementet kom til at to års lønn var en bedre løsning enn en rettstvist. 2 års lønn er ikke et dårlig oppgjør i Staten til alternativet "avskjed uten lønn"! Man kan mene mye og mangt om  Finansdepartementet, men kompetansen er det intet galt med.  Byråkratene i departementet opptrådte rolig, viste menneskelig forståelse og fremstår som et lyspunkt i denne sak. (Lysfontene er muligens noe av det samme, - men da med Royalt preg? Royalt er noe annet en Reality show!))

Om DnB hadde regnet med at jeg skulle bruke oppgjøret fra Norges Kommunalbank til å innfri alle lån har jeg ikke fått bekreftet skriftlig, men en medarbeider ved Finanssenteret i Sandvika kritiserte meg åpenlyst for ikke ha brukt lønnsoppgjøret på noen hundre tusen til å innfri lånene i DnB.  Det ville i så fall ha vært helt i strid med mine mål.  

Helt fra "dag 1" var målet å bruke atferden til banksjef Lars Martin Fjellheim i romjulen 1991, - hvor han løp til adm. dir Stein Bendixen i Kommunalbanken med krav at "banken måtte rydde opp", - til å plage banken i tiden som lå foran oss.  Først i retten og når internet kom, - til dønn seriøse skriblerier på mine hjemmesider.  Det hører med til historien at Stein Bendixen ikke ble lenge i Kommunalbanken da det viste seg at hans protegé hadde underslått store beløp.  Denne protegé var også Bendixens våpendrager blant de ansatte ved oppsigelsen.  Begrunnelsen som ble brukt ved Bendixens egen avskjed skal ha vært "en manglende evne til å kommunisere med de ansatte".  Han ble satt "på vente lønn" og man kunne se ham rusle rundt i Oslo sentrum på dagtid, nærmest som en næringslivsleder mellom viktige møter.

Da Stein Bendixen skulle forklare seg som DnBs vitne i min rettstvist, kunne den gode Bendixen kommentere mine utsagn i retten den foregående dag, og det helt uten å bli spurt av rettens aktører!  

Litt av problemet i norsk rett oppstår når enten DnBs prosessfullmektig eller Lars Martin Fjellheim orienterer bankens kommende vitner på forhånd om hva som har fremkommet som opplysninger i retten. DnB er ikke en motpart som respekterer "at det er en grunn til at vitner ikke skal ha adgang til en rettssak før vitne skal fortelle sannheten, for at vitnet ikke skal påvirkes at andre opplysninger som blir fremsatt under hovedforhandling".  Dette er en utilbørlig påvirkning av rettsresultat som man bør være foruten i en rettsstat.  Byrettsdommer Nicolay Skarning reagerte overhodet ikke på at motpartens vitne åpenbart var preppet av motparten i løpet av natten!  

Lars Martin Fjellheim later til å ha sin egen form for påvirkning av vitner når representerer DnB i en sak!  (I ettertid har jeg fått klarlagt at DnBs prosessfullmektig, - som senere ble sparket med "bad performance" i min hovedforhanding som grunnlag - ikke var den som lekket opplysninger til Bendixen i forkant av Bendixens vitnemål.!!)

På en rådyrjakt umiddelbart etter at avskjeden fra Kommunalbanken var et faktum, - knyttet jeg kontakt med den advokat som senere skulle plage Lars Martin Fjellheim i retten.  I mange måneder forberedte jeg meg på det fremtidige oppgjør ved å lese juss på et advokat kontor i sentrum, og prøve ut argumentasjonene mot advokater. 

DnB valgte nå å angripe min prosessfullmektig ved å belaste advokatens klientkonto i DnB uten varsel for et boliglån, og det før forfall for lånet!  Da advokaten tok kontakt med juridisk avdeling på Aker Brygge kom det klart frem at medarbeideren i DnB var klar over at advokaten forberedte et søksmål mot banken på mine vegne.  (DnB skal i ettertid ha beklaget for sin atferd overfor min prosessfullmektig.)

Vi ser både at banken i 1991 opptrer snuskete når den hevder at jeg har misbrukt min stilling i Norges Kommunalbank for slik å fremprovosere min avskjed, og igjen i 1997 mot min prosessfullmektig når han har et arveoppgjør for en klient som går helt feil? Høres uttrykket "å mørne motparten" kjent ut? Og jeg som trodde at bare torpedoer drev med slikt?

Synes du at ovenstånde beskriver en noe snuskete atferd?  Vel, -  jeg kan dra dette noe lenger og hevde "at dette minner mye om Oslo tungt kriminelle miljø.  Banken skyr åpenbart ingen midler i å vinne en tvist?  Løsningen? Om du har noe imot DnB, - så pass for all del at du ikke har innskudd i banken!  (Min prosessfullmektig skiftet omgående til Nordea, og noe lignenede har ikke skjedd igjen.  Saken er ganske dramatisk da den konto som urettmessig ble belastet var merket klientkonto i bankens systemer.  Selv Namsmannen har ikke adgang til å belaste slik konti uten dom fra Tingrett.

Saken kunne ha endt med det gode finansielle oppgjøret fra Finansdepartmentet.  Jeg ønsket derimot å få belyst om bankens ansatte Vegard Sæten hadde fremprovosert konflikten på mitt personlige låneforhold som følge av at jeg ble ansatt som finanssjef i en av DnBs største kunder, eller om det var en usedvanlig rekke av kjedelige sammentreff?  Jeg fikk ikke en innrømmelse fra banken at min ansettelse i Kommunlabanken ble sett på som en trussel moit bankens fremtidige inntekter, men banken valgte i over 14 år å bruke såpass store økonomiske ressurser for å slippe å tilbakebetale kr. 25.000, - at det må være lov å spekulere? 

Sannheten i spekulasjonen kan være; - "Der hvor det er røyk, er der ild"!  

Bankens atferd frem til mars 1991 var uten store konfrontasjoner, kun litt "knuffing".  I løpet av 30 dager skar det seg fullstendig da oppgjøret til innfrielse av gjeld i banken var under utbetaling.  Banken hadde intet å vinne på plutselig å opptre vanskelig, - eller var det nettopp ansettelsen i Norges Kommunalbank 1.4.1991 som var problemet for banken?  Fremprovoserte banken en rekke av ureglementerte handlinger for å skape en konfliktsituasjon i den hensikt å få meg til å opponere slik at banken kunne få grunnlag for å hevde at jeg hadde forsøkt å få bedre betingelser ved kun å kreve betingelser etter loven?

Leser man anken for Borgarting i 2003 går det klart frem at det var på forsommeren 1991 at det ble "skjærings". 

Når banken ga seg i 2004 og tilbød et større økonomisk oppgjør enn det som var mulig i 1991, - så taler mye for at bevisene fra undertegnede på kriminell atferd nå var så sterke, at banken valgte en fornuftig løsning.  Det taler ikke til bankens fordel at banken først ga en forklaring overfor Bankklagenemnda, og så ga en ny forklaring overfor en ny domstol, og når undertegnede også kunne bevise at denne ikke kunne være sann, forsøkte de seg med en enda forklaring overfor Oslo Tingrett i 2003?  Det skal visstnok ikke være lov i tale usant i norsk rett, men det må da være grenser for hvor mye en dommer vil tillate av at en part husker usant, - mer enn 3 ganger etter hverandre?  

I Oslo tingrett i 2002 ba jeg om at forklaringene ble tatt opp på bånd slik at man i ettertid kunne verifisere hva som ble sagt og ikke "hva dommeren husket ble sagt".  Det ble nektet av dommer Svendgaard fordi det ikke gjøres i sivile saker.   Heller ikke Lagmannsrett ville tillate lydbånd, men her var det ikke like nødvendig med så mange personer til stede. Om det er min sak og disse skriblerier som er årsaken vet jeg ikke, men det går frem av dagspressen at lydbåndopptak nå også blir regelen i sivile saker.  Det var på tide for det er sannsynligvis intet sted i det norske samfunn hvor det "huskes så mye feil" som under vitnemål.  Nå må man også øke straffen for å vitn falskt om lovendringen skal få innflytelse på hva vitner husker feil.  

Lagmannsrett lyttet til undertegnedes forklaring i 2004 og "valset over" DnBs innsigelser, innsigelser som dommer Svendgaard aksepterte uten motforestillinger.   Når hver part aksepterer et forlik innebærer det at partene bærer sine egne saksomkostninger for tidligere retter.  Det prinsipp aksepterte Lagmannsrett.  

Dommer Svendgaard kunne i sin  dom ikke forstå at undertegnede ikke ville akseptere urettmessige saksomkostninger og lot dette komme på trykk! Jeg har et svar til dommer Svendgaard. Hovmot står for fall!  Det hører med til historien at adv. Sandene ikke kunne tallfeste "disse saksomkostninger", ei heller foreslå et endelig beløp.  Dommer Svendgaard syntes det var helt greit at den ene parten måtte akseptere et krav uten å kjenne rekkevidden av kravet.  Hva med å søke sannheten som dommer  i en sak?  Adv. Sandene etterlot et inntrykk av at man ville kunne bruke disse "saksomkostninger av ukjent størrelse", - som en gylden anledning til å plage "vinkelskriver Hagerup" i all mulig fremtid?

I utgangspunktet skal partene forklare seg via prosesskriv før hovedforhandling i en rettssak, - slik at faktum kan presenteres best mulig før partene møtes i retten.  Dette sparer tid.  DnB hadde derimot en slem tendens til å la vitnene forklare seg med "nye opplysninger" i retten, og da blir motparten sammen med dommeren, - naturlig nok overrumplet.  Med "nye opplysninger" som ikke lar seg motbevise der og da, - da blir det tid for ny anke!  Det er få steder det tales så mye usant som i norsk rett.  Grunnen er at det står mye på spill, spesielt i økonomisk saker.  

En skriftlig saksfremstilling bør være en mulighet om en av partene krever det.  "Hagerup-saken" er et eksempel på at "Pengemakta råder"!  Uten evne til å lese juss i 5 år for å ta "rotta på banken" og "friske opp hukommelsen" til enkelte ansatte i DnB, -  ville jeg ha tapt.  Hvor mange av oss har tid og vilje til en kanossagang over hele 14 år?

Problemet mitt etterhvert ble, "har man sagt A må man også si B".  Man blir litt offer for omstendlighetene når man først har gått til sak.  Jurist ble jeg ikke,  men en viss erfaring som "vinkelskriver" kan jeg muligens ta kredit for?

DnB nektet å tilbakebetale fillebeløpet kr. 25.000 i 1991.  I ettertid har banken brukt mer enn kr. 1 mill. i kostnader i tvisten, en tvist som sluttet med at banken i 2004 ga ytterligere kr. 75.000 av avslaget på kravet i 1991.  Som rå spekulant vil jeg måtte innrømme at jeg nok har påført banken langt større kostnader enn kr. 1 mill.  I tillegg har jeg over mange år åpenbart irritert en rekke personer i DnB.  

Etter hva jeg har forstått ble kundeforholdet mellom DnB og Norges Kommunalbank også skadelidende.  Det siste kunne muligens være bra.  Det var i 1991 litt for tette bånd mellom DnB og Norges Kommunalbank, - hvor sentrale aktører i DnB var hentet fra innsiden i nettopp Norges Kommunalbank.  Det kom frem for retten i 1998 at DnB hadde hånd om de fleste valuta vekslinger for Norges Kommunalbank og at DnB anså seg truet av undertegnede i et fremtidig samarbeid.   

Valutavekslingene med Norges Kommunalbank var en betydelig inntektskilde for DnB og vi snakker om flere titalls millioner kroner ifølge et utsagn i Byretten i 1998 fra banksjef Lars Martin Fjellheim.  Da DnB gikk inn for å få meg sparket i Norges Kommunalbank, - er det med en viss skadefro erkjennelse godt å vite at det skar seg for DnB uansett?  

Når DnB måtte gi ytterligere kr. 75.000 mer i form av et forlik, - ja da burde man muligens ha lagt mer vekt på objektive hensyn i rettstvisten?  Dette var en sak som ifølge en prosessfullmektig hos DnB hvor "man aldri ville gi seg".  Derfor gjør det ekstra godt å virkelig gni inn saltet i såret via skriblerier på nettet hvor sannheten presenteres på en slik måte at det blir alt annet enn lystig lesning for advokater i DnB.

Ærekrenkende?  Ikke tale om!  Usanne utsagn kan selvfølgelig være krenkende i den grad at det rammes av straffeloven.  Sanne utsagn kan også rammes av straffeloven, men da må utsagnet være egnet til å ramme vedkommendes evne til å brødfø seg selv.   

Da de fleste utsagn som er fremsatt her har vært oppe i en rekke rettsinstanser i Norge og hvor retten har akseptert utsagnet som "sant utsagn".  Om noen i DnB mener noe annet, - er det jo bare å fortsette der forliket slapp opp for fremdrift?  Jeg har fortsatt alle papirer i saken, og de vil ikke bli makulert etter 10 års regelen.

************

Utgangspunktet var at banken opptrådte uredelig ved bankens ansatte Vegard Sæten i 1991.  Han hevdet senere under ed i Tingretten 2002 at  han kun gjorde hva hans foresatte hadde instruert at han skulle gjøre.  "Han hadde derfor ikke opptrådt uredelig".  Om bankens advokat Erik Johan Sandene eller andre trakk i trådene i 1991 og instruerte Sæten til å opptre i strid med kredittlovgivningen, - kom ikke frem under behandlingen i rettsapparatet.  En ting kom frem under behandlingen; - Erik Johan Sandene talte usant da han redegjorde for lovgivningen på området "Renteopplysningsplikt". 

Adv. Sandenes fremstilling er gjengitt i dommen til Svendgaard, - så faktum er rimelig klart.

Siden 1990 har det vært en plikt for bankene å opplyse renten til kunden.  Både utlånsrente og innskuddsrente!  Det er ikke lenger slik at kunden må ta kontakt med banken for å holde sg orientert om renten i banken til enhver tid.  Folk flest vet dette da bankene stadig sender ut varsel om renteeendring og har gjort dette fra før 1 september 1990, - da forskriften som regulerer atferden, - ble lov.  

Adv. Sandene sto frem i tingretten (dvs. overfor dommer Svendgaard) og hevdet at det var kundens plikt å holde seg orientert om innskuddsrenten.  Adv. Sande kunne ikke dokumentere at banken hadde fulgt sin opplysningsplikt på opplysning av en innskuddssrente og valgte da å prøve seg på en usannhet.  Forskjellen for undertegnede som kunde var betydelig da innskuddsbeløpet var kr. 809.000 i flere måneder.  Da undertegnede etter provokasjon av DnB la frem forskriften som påla banken en opplysningsplikt, - ble innholdet diskutert i retten.  Deretter skjedde det utrolige at dommeren så bort fra forskriften da han skulle avsi sin dom.  Kopien av forskriften som ble provosert fremlagt av adv. Sandene i Tingretten forsvant fra dommerens papirer mellom hovedforhandling og oversendelse av saken dokumenter til Lagmannsrett da anken kom opp.

Adv. Erik J. Sandene er ingen hvem-som-helst.  Han har møterett for høyesterett og har sittet i en årrekke som dommer i Bankklagenemnda sammen med en jusprofessor, - senere Høyesterettsjustitiarius.  Når man har jobbet som advokat i DnB's juridiske avdeling fra 1984 og frem til 2004, - ja da er det knapt noen i Norge som har bedre bakgrunn for å "slåss juridiske slag uten blanke våpen".  At adv. Sandene ikke skulle kjenne til forskriftens innhold er like utenkelig som at banken skulle tilby meg en erstatning på kr. 100 mill. for den urettmessighet den har påført meg.  (Beløpets størrelse er et uttrykk for sannsynlighetsbegrepet, - ikke som et uttrykk på at jeg har lidd et økonomisk tap.)  

Saken, - hvor DnB forsøkte å slippe unna sitt ansvar, - gjaldt følgende.  En eiendomsmegler hadde overført et oppgjør for salg av leilighet til dekning og innfrielse av lån i DnB.  En forutsetning for overførsel, - var at beløpet ble avregnet med 10% innskuddsrente frem til innfrielse av pantobligasjoner. Dette skal banken ha akseptert muntlig. Eiendomsmegleren hadde hatt problemer med DnB fra tidligere og var meget påpasselig med å bekrefte faktum nok en gang skriftlig ved overføring av oppgjør. Stor ble derfor overraskelsen da den effektive rente ikke var ca. 10%, men bare 3,5%.  Vegård Sæten mente i retten i 1998 at Hagerup hadde fått høyrente, mens han i retten i 2002 ikke lenger ville vedstå seg dette.  I 1998 forteller han til Hagerups prosessfullmektig "at Hagerup har fått høyrente", og når jukset med en avregning til 3,5% isteden for 10% blir avdekket og dokumentert som usant ved en komplisert avregning, så endrer Sæten sin vitne forklaring for neste rettssinstans.  Vitneforklaringer fra ansatte i DnB bør absolutt vurderes som usanne, inntil det motsatte er bevist? 

Ett forhold er at Sæten hadde avspist meg som kunde med en rente istrid med avtale og rettigheter udner norsk lov. I skjerpende retning hadde hans skjult størrelsen på innskuddsrenten ved å motregne innskuddsrente mot lånerente, slik at bare netto utgiftsrente fremkom på av regningen. Dette var noe jeg hadde bedt om, men det kunne ik falel meg inn i søvne at Sæten ville bruke anledningen til å forsøke å svindle meg.  Selv om jeg opponerte mot avregningen av lånet i 1991, var det først noen år senere da saken var for Bankklagenemnda at jeg kontrollerte hans utregning.  At Sæten her er synderen og ingen andre i banken går klart frem av avregningen som har ehnvisning "Sæten" når det gjaldt utregningen!

Ovenstående kan forklare hvorfor det var så viktig for adv. Sandene at han fikk gehør hos dommer Svengaard at det var kundens plikt å orientere seg om innskuddsrente.  Det vil alltid være viktig for en bank å ikke få en dom imot seg som etterlater et inntrykk av at bankvirksomhet også kan inneholde elementer av økonomisk kriminalitet. 

For å virkelig at leseren skal forstå hvilke uregelmessigheter DnB var villig til å bruke, - gjentas denne fremgangsmåte i Tingretten en gang til; 

 "at det er kunden som har ansvar med å ta kontakt med banken for å sikre seg at man har fått riktig rente i 1991", og etter at motparten hadde fremlagt";

"et forskrift i 1990 sa at det var bankens ansvar å opplyse innskuddsrente til kunde", og etter at

"DnB provoserer fremlagt kopi av forskriften som gir banken en opplysningsplikt", så skjer følgende:

I tingretten får jeg irettesettelse av dommer Svendgaard for at jeg gir inntrykk av at domstolen ikke kjenner lovgivningen.  Etter at jeg har poengtert at motparten fremsetter en påstand som åpenbart er feil, så forsvinner forskriften før ankebehandling i Lagmannsrett, og dommer Svendgaard, - ja han gir motparten rett i at kunden har en plikt til å ta kontakt med banken?  Dommere kan kan også ta feil. Her er det imidlertid elementer som er så grove brudd på normal aktsomhet hos en dommer at det bør være anledning til å stille tvil ved dommerens habilitet?  

Følgende er umulig å bevise, men hovedforhandling i Tingrett begynte veldig greit for undertegnede.  Dommer Svendgaard ga undertegnede mye slingringsmonn som selvprosederende.  Adv. Sandene så ikke særlig blid ut. Etter en rettspause hvor begge to forsvant, var tonen en helt annen.  Innsigelser fra adv. Sandene ble nå tatt til følge i større grad, og jeg lurte på hva som hadde skjedd i pausen?  Fra å være vennlig innstilt, ble Svendgaard langt mer objektiv og undertegnede fikk langt mindre slingringsmonn.  Mitt første inntrykk var at dommer Svendgaard var blitt irettesatt av en eller annen for "sin gemyttlige atferd mot en av partene"?  Først flere uker senere ble jeg oppringt av en person som nevnte konsesjonssaken fra Trøndelag og at konsesjonssaken hadde falt på plass kort tid etter dom i saken mot undertegnede. Vedkommendes syn kan ha vært farget av at han også skal ha møtt dommer Svendgaard, og ha tapt sin sak.  

Hva som er rett i denne saken overlater jeg til andre på avgjøre.  Borgarting Lagmannsrett avgjorde anken til min fordel, og selv om det ble forlik og ikke seier, har det ikke manglet på lovord fra "den juridiske stand" i ettertid.  Det at en privatperson i egenskap av "vinkelskriver" bringer landets største bank i kne, - er ikke dagligdags!  Jeg skal være den første til å innrømme at det var faktum og ikke mine juridiske kunnskaper som først og fremst ga gevinst.  At man i det hele tatt kom imål skal DnBs prosessfullmektig for Lagmannsrett i 2004 ha noe av æren for. For første gang på 15 år viste noen banken også vilje og ikke bare tomme fraser.  Da hun under behandling i hovedforhandling  klaget over kostnadene som saken har påført DnB, - snakker hun sannsynligvis også sant.

Om en bank skal velge å krangle med en bankkunde, så er valg av en  kunde som har tilbrakt mesteparten av sitt yrkesaktive liv i nettopp bank, muligens ikke det alle lureste valget?  Banksjef Barreth, - nevnt foran, - sa som kollega i Sparebanken Oslo Akershus at jeg hadde lært  ham mye om bankyrket fra min alsidige bankbakgrunn.  

Hvorfor valgte banken å provosere frem en konflikt?
Man vil aldri få et svar fra banken, men dette er faktum. I perioden 1988-1991 vekslet Norges Kommunalbank flere milliarder kroner med valutavdelingen i DnB.  Kommunalbanken hadde store forpliktelser i Japanske Yen og man sikret seg med terminforretninger i Yen og andre valutaer.  Hva DnB tjente på disse forretningene vet kun Lars Martin Fjellheim som var bankens kontaktsperson over for Kommunlabanken. Fjell hevdet i Byretten at DnB ikke kunne akseptere å ha illojale medarbeidere hos en såpass stor kunde som Kommunalbanken. Fjellheim visste at jeg var tidlgiere valutamegler og at jeg visste at DnC hadde foretatt flere valutavekslinger hvor "dagens børskurs" var den valutakurs som avtalt mellom DnB og Kommunalbanken.  Det var den gang lett å påvirke dagens børskurs med 10 øre. På en valutaveksling til kr. 1 mdr. blir gevinsten mellom 3 og 4 millioner.  Dette er mye penger og man kan bedre forstå hvorfor DnB hadde en motiv til å få meg fjernet.  Det økonomiske motivet er det første enhvert kriminaletterforsker alltid ser på først.

I påsken 1991 gikk je en tur rundt Østensjøvannet med en venninne og større på banksjef Barreth nevnt i forriege avsnitt. Jeg fortalte at jeg var ansatt i Norges Kommunalbank og skulle begynne der over påske.  Under samtalen mener jeg å huske at han hadde vært påe t valutaseminar med Lars Martin Fjellheim hvor Fjellheim hadde gitt utrykkf or at Kommunalbanken var en av DnBs største valuta kunder.  Et par dager senere sender DnB lånet mitt til oppsigelse hvor de hevdet at terminer ikke var betalt.

Det er litt snodig at dette skjer middelbart etter møtet med Barreth. Barreth var på den tiden sjefen til Vegard Sæten som var saksbehandler for lånene mine. Det som er enda mer snodig er at når jeg senere ber om å få kopi av varsel på betaling av hva bankens har brukt som oppsigelsesgrunn; "ubetalte termininnbetalinger", - så kan banken ikke dokumentere at slike varsler er sendt.  Her var det åpenbart at noen hadde det så travelt at man, ikke engang tok seg tid til å lage et "vanntett alibi" for påstanden på giroer som ikke var betalt. 

(Det fremgår av lånekontrakten at banken skulle ta seg betalt for å sende giro og at lånet ikke skulle belastes konto. I slike tilfelelr er det banken som har bevisplikten, da kunden ikke kan gå inn i bankens systemer for å sjekke om banken har tatt seg umaken av å sende krav på betaling.)  

Etter at lånet over var sagt opp kom banken tilbake og tilbød nye vilkår for lånet. Løpetiden ble senket med 50% og renten ble økt med 2%.  (Dette var samtidig med at andre kunder fikk lavere lånerente. Banken undersøkte ikke om min privat økonomi kunne klare den økte økonomiske belasting, og ut over høsten bidro dette til 20 brev frem og tilbake.)  

Punktet over understøtter en konspirasjonsteori på provokasjon.  Jeg har flere argumenter på at banken oppførte seg med et klart avvik i forhold til det nomale med andre kunder, men jeg skulle tro at leseren har fått meg seg hovedpoenget; DnB arbeidet aktivt som provokatør for å skape en konflikt.

 

Hvorfor ble det en rettstvist? 

Bankens holdning fra "dag 1" kan best beskrives da bankens advokat Erik J. Sandene skrev anketilsvar for Borgarting Lagmannsrett "at Hagerup misbrukte rettsapparatet og påførte banken helt unødige kostnader ved sin sterkt klanderverdige virksomhet (etter "filibuster mønsteret"...?)  Advokaten ga i det korte tilsvaret et solid inntrykk av å ha blitt mektig sur over at jukset med renteopplysningsplikt var blitt gitt såpass stor oppmerksomhet i anken.  Folk  liker ikke å bli avslørt med buksa nede, og hans noe ambiøse utsagn leder i retning av begrepet "tåkefyrste". 

Banken nektet skriftlig før en rettslig løsning å møte undertegnede for å diskutere en løsning utenfor rettsapparatet.  Etter at rettsapparatet er tatt i bruk, - kritiseres undertegnede for misbruk av lovlige rettshjelpemidler?  Atferden til advokaten minner om en "tåkefyrste som kjører i fylla"! 

Vil man ikke diskutere hva som er et problem for den ene part, så blir man tvunget til det!  Det kalles rettspleie og skal hindre at den med mest innflytelse og penger skal kunne ta seg til rette som en feudalherre!  At man som krangelefant/feudalherre/tåkefyrste i etterkant blir fremstilt som uredelig, - er noe folk flest må leve med når man kaster "krav til god etikk" ut av vinduet!

Når man blir jurist skal det visstnok også være et krav at man ikke skal misbruke sin kunnskap til misbruke loven til det formål som den var tiltenkt fra våre lovgivere?  I dag vet jeg at dette bare er tomt prat for noen av våre jurister.  

Kort om tvisten

Etter ikke å ha nådd frem for Bankklagenemnda hvor banken 2 ganger brukte ca. 12 måneder på å svare på nemndas anmodning om svar, ble det klart at banken ikke hadde til hensikt å komme til en løsning.  I sine forklaringer for Bankklagenemnda fortalte bankens advokat Siw Bergit Pedersen flere usannheter.  En av disse var lånet foran hvor jeg fikk høyere rente men andre kudner fikk lavere rente.  Hun hevdet overfor Bankklagenemda at reten på mitt lån var blitt økt sammen med en genrell økning av renten på denne tydpe låne i banken.  Når jeg i etterkant kunne legge frem 5 artikler fra Aftenposten hvor bankens informasjonssjef Veggan begynte å snakke om en rentesenkning i mars 1991 som til slutt fant sted i juli sto det klar tfor de fleste at "hun hadde husket feil". 

I Tingretten unnskyldte hun seg med at andre i banken hadde gitt henne gale opplysninger.  Juridisk sett er dette å innrømme skyld.  Det var ikke adv. Pedersen som var saksøkt, men hennes arbeidsgiver.  Men å innrømme at opplysningene var feil og at banken hadde det overordnede ansvar, - ja det fikk hun seg ikke til å innrømme. 

Etter å ha tapt i Oslo Byrett, Borgarting LR, Namsmannen, Namsretten og så Oslo Tingrett,  vant jeg frem med et forlik i 2004 i Borgarting Lagmannsrett.  DnB hadde nå endret forklaring på flere punkter så mange ganger, at banken hadde nærmest sluppet opp for "røverhistorier".  

Forliket gikk ut på at jeg betalte kr. 180.000 av en gjeld fra 1993 på kr. 253.000.  Ubetalte saksomkostninger fra Borgarting LR fra 1998 ca. kr. 70.000 ble også strøket. 

Tingrettsdommer Svendgaard ved Oslo Tingrett skrev i sin dom fra 2002 at det var komplett uforståelig for ham at Hagerup ikke aksepterte ansvar for de samme saksomkostninger som Borgarting LR senere strøk og hvor Lagmansretten forklarte for banken at det er normal praksis at "saksomkostninger strykes ved forlik".  

************

Hva dreide saken seg opprinnelig om?  I tillegg til sakene nevnt foran var det også en annen renteheving fra 12% til 12,75% i 1991 samtidig med at andre kunder fikk lavere rente.  Denne renteendringen ble ikke varslet i juni 1991 da den skjedde, men først ved innfrielse av lånet i oktober 1991.  

I mai 1991 ble det satt inn et beløp i banken til full innfrielse av lånet over. Ved innfrielse av lånet over beregnet banken seg morarenter og purringsomkostnigner på innfrielse av det samme lånet.  Det har aldri skjedd før skjedd i det norske bankvesen at en kunde har blitt ilagt purringsomkostnigner på et lån som aldri har blitt purret og hvor oppgjøret står på egen konto i samem bank.  Hert vil nok min sak bli enestående i norsk bankhistorie.  Jeg har tidlgiere vært inne påa t banken opptrådte provokativt for å skape en konflikt?  Begynner du som leser å kjenne igjen ganglaget til bankens saksbehandler Vegard Sæten?  

Min gevinst ved forliket kr. 180.000, - var langt større den urimelige kostnad jeg motsatte meg i 1991 og hvor Oddvar Nordli som representant for min arbeidsgiver ga meg avskjed fordi jeg ikke ville akseptere en urett banken hadde gjort.  Mange av bankens handlinger var så godt skjult i dokumentene at det var først da jeg etterregnet Sætens beregninger og handlinger at jeg forsto at jeg hadde med en kjeltring å gjøre.  Til Sætens forsvar må jeg legge til at det ikke er sikkert at det var Sæten som var kjeltringen, men at han handlet på instruks fra sien foresatte, men i undere ed i Tingretten i 20002 hevdet Sæten at han ikke hadde handlet med avvik fra normal bankpraksis og at ingen av hans foresatte hadde insturert ham i å bryte norsk lov som regulerte hans atferd i 1991. 

Som jeg har nevnt tidligere, - kan man mistenke banken for å ha skapt en konflikt våren og høsten 1991, etter at jeg fortalte ass. bsj. Arild Barreth i DnB ca. 22 mars 1991 ved Østensjøvannet i Oslo at jeg skulle begynne å jobbe hos Norges Kommunalbank 1.4.1991.  Banken hadde ved juletider 1991 kranglet med meg i flere måneder og banken kan ha ment at å ha meg hos en såpass stor kunde som Norges Kommunalbank kunne gå ut over den fremtidige inntjeningen til DnB.  (Etterhvert som jeg avdekket mer o  mer av Sætens taskenspill, ble ihvertfall ikke riskoen mindre sett fra et objektivt ståsted?)

Ved avskjeden fra Norges Kommunalbank 15.3.1992 ble nettopp dette problem presisert som hovedgrunnlag. "Hadde Hagerup opptrådt slik at han hadde brukt sin ansettelse i Norges Kommunalbank i sin personlige uenighet med DnB slik at DnB var blitt skadet?"  

Hva kostet det partene?

Undertegnede hadde ca. kr. 135.000 og DnB mer enn kr. 900.000 i rene utlegg.  For meg var kr. 135.000 mye penger.  For DnB var kr. 900.000 ikke en kostnad av betydning. 

Hva var problemet i 1991?

Da et kausjonsansvar skulle konverteres til et gjeldsbrev i 1990, ble vilkårene endret i 1991 slik:  Renten ble satt opp med 2% og avdragstiden ble redusert med 50%.  Slik endring av vilkår vil normalt bli oppfattet som en provokasjon?

Fra disse vilkårene ble foreslått endret i august 1991 og frem til enighet i desember var banken uvillig til å akseptere vilkår som lå innenfor betalingsevne.  Loven er nå endret.  I 1993 sa banken seg enig i prinsippet at låntager skal ha krav på å få beholde inntekt til livsopphold i tråd med trygdekontorets retningslinjer, ca. kr. 3.500, men høsten 1991 ville banken ikke engang gå med på at låntager fikk beholde kr. 500 til livsopphold.  Hvorfor?  Tanken om at banken fremprovoserte en konflikt er nærliggende.

Det snodige var at også dommer Svendgaard ved Oslo Tingrett støttet bankens syn.  Kunden har ikke krav på å få vilkår som ligger innenfor betalingsevne?  Logikken, om det er noen i dommerens syn må da bli:  "Ikke betal i det hele tatt da dommer Svendgaard ikke kan sette deg i gjeldsfengsel!

Hva oppnådde partene ?

Hagerup fikk i 2004 slettet mer gjeld enn det som var utgangspunktet i 1991. I tiden frem til 2004 fikk han en "juridisk utdannelse på kontraktsrett" som har styrket ham jobbmessig.  

DnB oppnådde å holde Bankklagenemnda, Lindorff og andre støttespillere engasjert i lang tid.  Det er godt vi har bedrifter som sørger for sysselsetting?  Kostnader som  er påført disse som følge av uvilje til løsninger øker de samfunnsmessig kostnader.  Bankklagenemnda sa rett ut at Hagerup-saken var nemndas mest omfangsrike sak.

Lindorff er forøvrig et inkassoselskap som ikke kan inkassoloven, eller mer troverdig; - "driter" en lang mars i lovens pålegg.

Hvorfor tok det hele 14 år?

Problemet har vært bankens lemfeldige omgang med begrepet sannhet.  Man skulle tro at bankfolk generelt sett ikke har skadehensikt i sin kundebehandling?  Når banksjef Vegard Sæten hever renten uten å varsle Hagerup, og som den eneste kunden i DnB får renteøkning 1.6.1991, - så må det være dekning for uttrykket "skadehensikt".  Når bankens juridiske avdeling kontaktes via Bankklagenemnda for å få sannheten, så blir Bankklagenemnda fortalt en røverhistorie at min rente økning ikke var den eneste sommeren 1991, "renteøkningen omfattet i det vesentlige alle lån i boliglånsporteføljen". 

Sannheten var at DnB begynte å snakke om en generell rentenedsettelse i april 1991 og som først skjedde 10.7.1991.  Banken er i sin fulle rett til å heve renten til kunder, men slike renteøkninger skal være basert på objektive kriterier på en klart definert kundegruppe.  Vegard Sæten kan ikke heve renten til Hagerup fordi han ike liker Hagerup, - og i hvert fall ikke uten å varsle Hagerup som kunde!  Når slike overgrep finner sted skal banken uten opphold rette opp overgrepet.  Her tok det 14 år og det er svært lang tid ut fra termen "uten opphold".

Advokat Siw Bergit Pedersen bekreftet for Oslo Tingrett i 2004 at sannheten nok ikke stemte hva hun hadde forklart overfor Bankklagenemnda. Enten så løy adv. Pedersen eller så hadde noen løyet for henne.  Da er advokatens overtramp såpass grovt at postulatet "løgn" kan være dekkende for advokatens atferd og hvor utsagnet ikke vil være ærekrenkende.  Om hun hadde beklaget sin atferd så ville tilgivelse vært naturlig.  

Banksjef Vegard Sæten som husket lite ved sitt vitnemål for Oslo Byrett i 1998 og måtte hjelpes gjennom sin forklaring av adv. Roy Kulblik.  I 2004 kom forklaringen for Oslo Tingrett om samme forhold nærmest "på rams". Likheten med en person med skuespillererfaring til å studere replikker var slående!  Folk flest husker dårligere med tiden!  Dette gjelder ikke banksjef Sæten, - men så han ble nok "preppet" av adv. Erik Johan Sandene (MH), - før sitt vitnemål?  Dommer Svendgaard!  "Du bør lære deg at det ikke er den umiddelbare bevisføring som er den mest korrekte.  Når skriftlige dokument ikke støtter vitnets forklaring bør man stille seg tvilende til vitnets forklaring?" Nei, det er ikke så viktig dommer Svendgaard.  "Man bør stille seg spørsmålet;  hvem har noe i vinne på at utsagn ikke har grunnlag i skriftelig dokument?  Hva kan være det berømmelige motiv, en problemstilling som bør være sentral hos enhver dommer?" 

Dommer Svendgård innførte også et annet prinsipp som er et avvik fra det normale.  Etter de fleste saker for domstolene får prosessfullmektigene en rett til å presentere andre rettsavgjørelser som de mener har betydning for domstolens avgjørelse, - selvfølgelig til egen fordel.  Dommer Svendgård fratok Hagerup denne rettigheten og lot motpartens prosessfullmektig få ordet umiddelbart etter avsluttet prosedyre.  Etter prosedyren til motparten og motpartens presentasjon av rettavgjørelser han mente støttet DnB's sak, og dommeren begynte å ta saken opp til doms, måtte Hagerup nærmest avbryte dommeren for å spørre om han ikke hadde samme rett som motparten til å presentere rettsavgjørelser til støtte for sitt syn?

Uten la Hagerup komme til orde, - opponerte nærmest dommeren med spørsmålet;  Vil det ta lang tid?  Både dommerne og motparten så nokså uinteresserte ut mens Hagerup gikk igjennom de forskjellige sakene.  En av sakene var denne:

En bank hadde presentert fakta feil for en lavere domstol.  Det viste seg at ansatte i banken hadde gitt bankens prosessfullmektig feil fakta som ble klarlagt for lagmannsrett og banken ble kjent skyldig for ansvar.  Saken er kjent fra juridisk litteratur og banken var selvfølgelig DnB!  Forfatteren tok til orde at det var vanskelig å forstå at banken tok en så dårlig sak i retten?

I Hagerups tilfelle hadde banken hevdet at Hagerups som flere av bankens låntagere fikk økt sin rente i juni 1991, riktignok uten at man kunne finne varsel.  Da Hagerup kunne vise til at DnB hadde snakket i pressen siden april 1991 om et rentekutt som fant sted i juli 1991, nektet banken fortsatt at den hadde løyet overfor Bankklagenemnda.  Ett av ankens vitner; - Adv. Siw Berget Pedersen innrømmet i retten at hun hadde fremsatt opplysninger overfor Bankklagenemnda at banken hadde hevet Hagerups rente som et ledd i bankens generelle økning av renten i 1991.  Denne opplysningen sa Adv. Pedersen at hun hadde fra andre i banken.  Selv om denne hendelsen er direkte relevant i forhold til dommen som ble presentert i forrige avsnitt, valgte dommer Svendgaard å forbi dette domseksemplet i stillhet.

Derimot fikk banken full uttelling da den hevdet for dommer Svendgaard at DnB kunne heve rente uten varsel til låntager og dommer Svendgaard var av en uforståelig grunn  helt enig med banken?  Prinsippet med rentevarsel var innført lenge før 1991 og lovendringen ble lagt frem for dommer Svendgaard da han var ukjent med dette prinsippet.  På tross av at Hagerup åpenbart hadde rett i sitt krav at kostnaden med renteøkningen skulle slettes, fant dommer Svendgaard ut at her er det dommeren som avgjør! 

Det var muligens ikke så merkelig at hans avgjørelse ble anket?  For ordens skyld ble Svendgaard tvunget til å skrive under på anken for Lagmannsrett som "korrekt i sin form", men om han leste igjennom anken og forsto at hans egen visdom i dommen kunne vært mer objektiv, - ja det vet man ikke.....?

Adv. Erik Johan Sandene har vært meddommer i Bankklagenemnda i nærmere 10 år, samtidig med at han praktiserte bankjuss i DnC/DnB.  Det er nok ikke å ta for hardt i at det knapt var noen i Norge som kan mer om området "Bankvirksomhet" fra et juridisk synspunkt enn ham.  

Under rettslig behandling forklarte ansatte i DnB seg usant på en slik måte at det måtte en ny rettslig behandling til for å få bekreftet utsagnene som "sannhet" eller "løgn", - unnskyld - det heter juridisk "at vitnet husker feil"....  En advokat som ikke var involvert fortalte etter en hovedforhandling at;  "Ja de venter til de er i hovedforhandling før banken forklarer seg gjennom sine vitner, - Svina!" 

Teknisk sett skal prosessfullmektig redegjøre for bevisene i sitt innledningsfordrag, mens Erik Johan Sandene lot sine vitner presentere nye bevis først i sine forklaringer.  Virkningen er at motparten blir overrumplet.  Da må det blir mange runder i retten når gamle ringrever i retten manipulerer motparten med prokurator triks.  Det norske systemet med umiddelbar saksbehandling, dvs. "muntlig fremleggelse", - oppmuntrer til slik atferd.  

Et godt eksempel på at dette faktisk er taktikk fra DnB er følgende opplysning.  Da banksjef Vegard Sæten skulle forklare seg for Oslo Byrett i 1998 måtte min prosessfullmektig nærmest hale opplysninger ut av Sæten. "Det var ikke så mye han husket og det han husket var han ikke  helt sikker på".  I tingretten i 2002 var situasjonen en annen.  Sæten fikk snakke uavbrutt fra han sto frem i vitneboksen og fortalte om sin medvirkning fra høsten 1990 og frem til julen 1992.  Flere enn undertegnede bør spørre seg selv om det var en sannhet han knapt husket i 1998, men en sannhet som fremstod som regissert i 2002?

Jeg så ikke bort ifra at det kunne bli en rettssak i Tingretten hvor banken og domstolen kunne ha felles interesser og krevde derfor lydbåndopptak, noe som den tiltalte kan kan kreve ved strafferettssaker for å dokumentere bevis.  Dette ble nektet både ved Tingrett og Lagmannsrett.  Her bør loven forandres slik at dette også kan innføres for sivil saker.  Den som krever lydbåndopptak kan også bære kostnaden, slik som ved krav om meddomsmenn.  Vi er alle best tjent med et rettsystem som er transparent.  

Det er flere ansatte i DnB som beviselig har "husket feil" i norsk rett og da vil en omtale av hva de har sagt og gjort ikke være ærekrenkende.  Når DnB har plaget en kunde i mer enn 10 år med usaklig utenomsnakk og skrøner, - bør det være lov å plage de ansvarlige tilbake.  Dette er litt av hensikten med disse sidene, ved siden av å hindre at noe lignende skjer igjen i Norges største bank.  Også en dommer ved Oslo Tingrett vil bli kommentert i saken for sin noe merkelige atferd i behandling av bevis.  

Følg med!    Det blir et drama i flere akter, med flere drypp over tid.  Kopi av bilag som støtter historien vil også bli publisert, dog med unntak av et dokument fra Norges Kommunalbank ført i pennen av "Asbjørn" og som dessverre er underlagt taushetsplikt. Det har også navnet på Kommunalbankens juridiske rådgiver, og den opplysningen tjener ikke respekt for advokater med møterett for høyesterett!

Et tips til dere som har lignende saker som fortjener offentlighetens lys på en hjemmeside:  Pass på å lage endringer på siden fortløpende med noen ukers mellomrom.  På nettet er det en rekke søkemotorer som leter etter nye filer.  Filer som er eldre enn 6 måneder ekskluderes. Ved stadig å oppdatere filene får de fleste søkemotorene fatt i dine opplysninger og "opplysningene holder seg ferske" slik at mange ser dem.  Det viktige er ikke å plage banken, men å sørge for at noe slikt som  skjedde meg, - ikke skjer igjen. 

**********      Så til flere hjertesukk som vil bli endret etterhvert som disse sidene utvikler seg:

Norge og Den norske Stat opptrer i mange sammenhenger som om man skal redde verden.  Store kontantbeløp i bistand er over mine 61 år brukt til å sørge for at korrupte regimer holdes i live med økonomisk hjelp.  Dette er det nesten umulig å få gjort noe med uten et politisk skifte.  Da snakker vi om et politisk skifte til et parti som aldri har hatt regjeringsmakt for å unngå at regjeringsmedlemmene blir gående å tråkke etter hingsten eller hoppa i de gamle hjulsporene!

Visste du at Norge er det eneste land i Europa hvor det er tillatt å parkere mot kjøreretningen i en enveiskjørt gate? 

Det er faktisk sant! Om en bil kjører mot kjøreretningen kan ikke parkeringsvaktene gripe inn. Det er politiets oppgave.  Vi vet jo hvor ofte politiet fotpatruljerer Oslos gater utenfor det sentrale sentrum.  Vi ser en hest i ny og ne i Slottsparken og en og annen syklist fra Majorstuen Politikammer. "That's it!"

Ser en parkeringsvakt at en bil er parkert mot kjøreretningen, - kan vedkommende ikke gripe inn.  Politiet kan heller ikke gripe inn dersom ikke bilen er i bevegelse. Når Fremskrittspartiet kommer til makten vil dette bli endret.  Vi har en justisminister som var høyt på banen før han fikk makt.  Nå rager han ikke like høyt blant oss andre høyreiste.  Vi får håpe at han lese mine hjemmesider og får "tumman av endan" som heter hos vårt broderfolk hvor det er forbudt å parkere mot kjøreretningen!

Det er en grunn til at såpass mange biler ble tauet inn under vårrengjøringen.  Kostnadene ved ulovlig parkering er for lave.  For 10 år siden snakket mindre enn 5% i mopbiltelefonen under fart.  Idag ligger nivået nærmere 50% blant kvinner og ca. 30% blant menn i biler mellom Ullevål sykehus og Slottet hver morgen og ettermiddag.  Unge kvinner blir kjørt ned i hopetall i fotgjengeroverganger og utenfor.  Mindre enn 10% av disse sørger for øyenkontakt med sjåføren før de går ut.  At det har retten på sin side er det ingen tvil om.  Derimot synes det som at langt flrere kvinner mellom 16 og 35 er villige til å begå selvmord i trafikken i dag, enn før kvinnefrigjøringen på 60 tallet.

Neste gang du går forbi en bil med parkeringsbot, ta en titt inn i bilen for å se om du ser andre parkingsbøter!  Vi må snarst få på plass en system hvor 3 ubetalte parkeringsbøter medfører inntuaing tila vgiftene er betalt.  Dette er spesielt viktig med utlandske biler, hvor muligenhetene for å drive inn foirelegget blir en tur i ørkenen.  Bilen er ofte solgt eller har skiftet eier før Mo i Rana finner veien til Vilnius eller Krakow.

Apporpos utenlandarbeidere.  Jeg kjøpte nylig en Samung P520 Armani mobiletelefon i Polen. Den koster ca. NOK 5.600 i Norge.  I Polen kostet den samme mobiltelfonen ca. NOK 2.200,-.  En bruktbil i Polen koster ca. 40% av hva den koster i Norge og årsavgift er helt ukjent.  Jeg har Polakker blant mine venner, men jeg synes det blir litt feil når man stadig hører om de underbetalte Polakkene, når man vet at man får dobbelt så mye for lønnen i Polen som man får i Norge.

Helt villt blir det når skipsreder John Fredriksen får oppholde seg 180 dager i Norge som Kypriot, mens han bare fikk oppholde seg 90 dager som utvandret Nordmann.  Det er mulig at de Rødgrønne mener at de har fått gjort mye godt etter at de tok over etter Bondevik, men nå var vel ikke Bondevik heller en målestokk for stor statsmannskunst. 

I 2006 kjøpte vi ny bil.  Etter grundige undersøkelser fant vi ut at diesel var mer miljøvennlig enn bensin.  Når vi så fikk egen avgift på manglende partikkelfilter på vår nye bil, så røyk sparedusjen ut som det første tegn på at det ikke lønner seg å være miljøbevisst.  De Avgiftskåte Rødgrønne (DAG) har kastet seg over deg som valgkveg.  Nå skal man visst endre prinsippet med partikkelfilter igjen?  Er det tåper eller idioter vi har satt til å styre? 

Fra nå av skal jeg kjøre mer og tenke langt mindre på miljøet.  Til det trenger jeg en bil til selv om jeg bor i Oslo sentrum uten fast parkeringsplass! Opps, - er det noe lurt nå som man skal inndra enda flere parkeringsplasser i sentrum uten å ta hensyn til oss som har bodd der i generasjoner?  I Westminster i London kan man vandre rundt og se på biler til eiere som bor i området med gyldig parkeringstillatelse.  Noe lignende har også Venstre, KrF og Høyre snakket om siden åttitallet.  Jeg får si som Ibsen; - Tenke det - Ja! - Men gjøre det; - Nei!  I de siste årene har man hatt prøveprosjekter i bydeler som er langt mindre belastet enn Oslo 1.  Om det er Fremskrittspartiet eller de Røde som gjennomfører prinsippet med lovlig parkering for alle som har hatt registrert bostedsadresse i Oslo 1 i minst 10 år spiller ingen rolle.  Jeg kan stemme på begge, - for dette er noe som angår meg! 

Er dette noe lurt? 

1) Ja.  For det første vil vi som bor i sentrum være villige til å betale noe for å ha mulighet til å finne en parkeringsplass hvor bilen kan stå hele dagen slik at vi kan gå eller sykle til jobb.  I 4 år var jeg nødt til å kjøre på jobb fra Wergelandveien og opp til Sporveisgaten, - kun fordi jeg hadde mulighet for parkering ved Sporveisgaten på dagtid. (kjøreavstand ca. 1,3 km, - dvs nesten nok til at bilmotoren ble varm)

2) I tillegg er det mange som bor i Oslo sentrum, men som har bostedadresse et annet sted i landet hvor personskatten er lavere. Oslos skatteinntekter vil øke ved at folk melder flytting.  (Om Oslo innførte premiering for angiverere av personer som bor i Oslo i strid med Folkeregisterloven, - ville jeg både bli upopulær i nærmilljøet, men også en rik mann.)

3) Som et siste pluss vil en rekke parkeringsplasser bli inndratt, - akkurat som våre progressive radikale krefter ønsker?

Her er alle gode ting 3!  Men å få det til? 

Nei, - vi som bor i sentrum vil få en fordel for bilen vår og det kan man ikke tillate!  Bilen skal bort fra sentrum!  Vi som bor i sentrum skal skaffe oss garasje i utkanten og så skal vi ta trikken inn til sentrum slik at Oslo Sporveier får økte inntekter.  Om våre folkevalgte er avgiftskåte?  Ja, det er jo mulig?  Når vi har parkeringsplass i utkanten skal vi kjøre 3 km. bort fra der vi bor, dvs etter å ha satt av unger og Madammen, og når vi så skal hente Madammen igjen, -må vi  kjøre de samme 3 km. tilbake.  Litt CO2 blir det jo, men pytt san.  Som folkevalgt kan vi jo håpe at parkeringsplassen i utkanten av Oslo gir en mindre total kjørestrekning ved bruk av bilen?

Innføring av partikkelfilter får oss nå til å bruke bilen mer enn tidligere i vår stille protest mot den nye avgiften.  Det spiller jo liten rolle for partikkelkostnaden om vi kjører mye eller lite? En partikkel fra eller til er knapt målbar! En tur til Strømstad en gang hver måned er et "must"!  Der legger vi igjen det vi kan av "mervärdeavgift" til den Svenske Statskassen.  Lojalitet har noe med en oppfattelse av det som føles riktig.  Partikkelfilter er i vår terminologi ikke det! Myndighetene har en informasjonplikt slik at vi velgere kan velge om vi vil posisjonere oss med kjøp av riktig type bil.  Partikkelfilteret kom som en utskutt kanin, - enten opp av flosshatten til Jens eller ut av  skjørtene på Kristin!  (Når så du Kristin sist i kjole?)

Visste du at en enkelt norsk supertanker slipper ut mer CO2 enn hele den norske bilparken tilsammen?  Norge har vært en stor sjøfartsnasjon, selv om Kypros nå har gått forbi oss med Fredriksens nye bostedsadresse.  Det blir fullstendig feil når man tvinger norske redere til å skifte statsborgerskap, istedet for å forsøke å påvirke disse som norske borgere til å ta sin del av CO2 reduksjonene?  Det er mulig at norske politikere ikke er særlig smartere enn oss andre.  Var det menn eller politikere som ikke kunne ha mer en tanke i hodet av gangen?