Jeg har i 14 år kranglet med Den norske Bank om et fillebeløp. -   DnB, - en vanskelig bank!

Synes du at en bank skal få lov til å heve utlånsrenten uten å varsle deg som kunde?

Synes du at banker skal få markedsføre et produkt som "høyrentekonto" og så skal kunne få velge ut de kundene som skal få 10% rente og de som skal få 3,6% i samme markedsføringskonsept, nærmest som etter en form for "trynefaktor"?  

Synes du at en bank skal slippe å følge en forskrift som pålegger banken å opplyse innskuddsrente til kunden?

Synes du at en bank skal få straffe deg med morarenter og purregebyrer på et løpende lån når du har betalt inn fullt oppgjør til innfrielse av lånet til en konto i banken?

Synes du at bank som opptrer slik så skal få gå til din arbeidsgiver, og få hevde at du har "blandet din rolle som ansatt for å tvinge igjennom bedre vilkår på ditt låneforhold enn andre bankkunder", med det resultat at en arbeidsgiver som Norges Kommunalbank krever deg avskjediget?

Selv en nestor i norsk politikk som Oddvar Nordli ville sannsynligvis svare nei på disse spørsmålene.  Sannheten er at nettopp Nordli så bort fra fra disse utsagnene i mitt forsvar som grunnløse da jeg påpekte at DnB hadde brutt loven på punktene over, og valgte som styreleder i Norges Kommunalbank å gå inn for avskjed av meg  i 1992.  Finansdepartementet v/ Sigbjørn Johnsen var ankeinstans.  Finansdepartementet valgte å inngå forlik, men da hadde det gått 9 måneder og Finansdepartementet tok seg tid til å sette seg inn i saken. Mer enn to års lønn fra "varsel om avskjed". - er ikke et dårlig oppgjør i Staten. Man kan mene mye og mangt om Finansdepartementet, men kompetansen er det intet i veien med.

Etter så å ha kranglet med DnB i 14 år i 8 rettsinstanser hvor DnB vant 7 med forskjellig forklaringer hver gang på "hvordan de oppfattet faktum", - valgte også DnB å inngå forlik i en sak hvor "vi aldri kommer til å gi oss" (Byrett 1998).  

I utgangspunket skal partene forklare seg via prosesskriv før hovedforhandling i en rettssak slik at faktum kan presenteres best mulig før partene møtes i retten.  DnB hadde derimot en slem tendens til å la vitnene forklare seg med "nye opplysninger" i retten, og da blir motparten sammen med dommeren, - naturlig nok overrumplet.  Da blir det tid for ny anke !

Det kan være menneskelige hensyn som førte til forlik, men når en bank er villig til å bruke nærmere kr. 1 mill. i kostnader for å få inn et fillebeløp i sammenligning, og hvor resultatet er at de må gi seg i form av et forlik, - ja da legger man mer enn objektive hensyn i en rettstvist.

************

Utgangspunktet var at banken opptrådte uredelig ved bankens ansatte Vegard Sæten i 1991.  Han hevdet senere under ed i Tingretten at  han kun gjorde hva hans foresatte hadde instruert at han skulle gjøre.  "Han hadde derfor ikke opptrådt uredelig".  Om bankens advokat Erik Johan Sandene eller andre trakk i trådene i 1991 og instruerte Sæten til å opptre i strid med kredittlovgivningen kom ikke frem under behandlingen i rettsapparatet.  En ting kom frem under behandlingen;  Erik Johan Sandene talte usant da han redegjorde for lovgivningen på området. En dommer vil skrive i en dom at "advokaten må ha husket feil", men "sannheten kan være grusom".  Her kalles en spade for en spade!

Erik J. sandene er ingen hvem-som-helst.  Han har møterett for høyesterett og har sittet i en årrekke som dommer i Bankklagenemnda sammen med jussprofessor, - den senere høyesterettsjustitiarius Carsten Smith.  Når man har jobbet som advokat i DnB's juridiske avdeling fra 1986 og frem til 2002, ja da er det knapt noen i Norge som har bedre bakgrunn for å slåss juridiske slag.  

En slik kjempe i norsk rett valgte slik fremgangsmåte i Tingretten;

 "at det er kunden som har ansvar med å ta kontakt med banken for å sikre seg at man har fått riktig rente i 1991", og etter at motparten hade fremlagt;

"et forskrift i 1990 sa at det var bankens ansvar å opplyse innskuddsrente til kunde", og etter at

"DnBs" om å opplyse rente ble dokumentert fremlagt for domstolen i forma av en kopi av forskriften", så skjer følende:

Først får jeg som egen prosessfullmektig irettesettelse av dommer Svendgaard for at jeg bringer ny kunnskap om et forskrift til torgs, og etter at jeg har poengtert at motparten fremsetter en påstand som åpenbart er feil, så forsvinner forskriften før ankebehandling i Lagmannsrett, og dommer Svendgaard, - ja han gir motparten rett i at kunden har en plikt til å ta kontakt med banken.  Dommere kan kan ta feil, eller ble det lagt vekt på en konsesjonssøknad til en gård i Verdal?  Jeg hadde bedt om lydbåndopptak av hovedforhandling, noe som ikke ble imøtekommet.

De fleste av oss forstår tidlig i livet at om du skal ta "innersvingen på noen", så velger du ikke den som har større kompetanse enn deg selv på området?  "Du slår ganske enkelt ikke gutten som er større og kraftigere enn deg!"

Bergen Bank, eller DnB som det etter hvert ble, - valgte å bryte norsk kredittlovgivning på flere punkter i 1991.  Før tvisten med DnB hadde jeg arbeidet 7 år med valutamegling, 4 år med lån til næringslivet og hadde jobbet som pengemegler i  5 år.  Ass. bsj. Arild Barreth i DnB sa en gang til meg at jeg hadde lært ham utrolig mye om bankyrket. Det burde juridisk avdeling og Vegard Sæten ha lyttet til før de handlet.  

Banken er selvfølgelig en formidabel motstander med finansielt overtak og dette har sannsynligvis vært et vesentlig poeng, da juridisk kompetente? "eksperter" hos DnB skal ha gitt uttrykk for at Hagerup-saken var en prinsippsak hvor "vi aldri vil gi oss..."  (En ansatt som helst vil forbli anonym.)  

Hvorfor ble det en rettstvist? 

DnB:  Bankens advokat Erik J. Sandene skrev til Borgarting Lagmannsrett at Hagerup misbrukte rettsapparatet og påførte banken helt unødige kostnader ved sin sterkt klanderverdige virksomhet (etter "filibuster mønsteret"...?)

Hagerup:  Banken ville ikke møte Hagerup for å diskutere en løsning utenfor rettsapparatet, et faktum banken bekreftet skriftelig.  Banken foretrakk en rettslig behandling fremfor forhandlinger, og så kritiseres undertegnede for misbruk av lovlige rettshjelpemidler?  

Spørsmål:  Hvem var Satellitt og hvem var Måne i bane rundt Fru Luna?  Her var det åpenbart to himmel legemer som ikke hadde kontakt....  Det er derfor vi har rettslige midler høyesterettsadvokat. Sandene!  Vil man ikke diskutere hva som er et problem for den ene part, så blir man tvunget til det!  

Kort om tvisten

Etter ikke å ha nådd frem for Bankklagenemnda hvor banken 2 ganger brukte ca. 12 måneder på å svare på nemndas anmodning om svar, ble det klart at banken ikke hadde til hensikt å komme til en løsning.  I sine forklaringer for Bankklagenemnda fortalte bankens advokat Siw Bergit Pedersen flere usannheter.  I Tingretten unnskyldte hun seg med at andre i banken hadde gitt henne gale opplysninger.  Juridisk sett er dette å innrømme skyld.  Det var ikke adv. Pedersen som var saksøkt, men hennes arbeidsgiver.  Men å innrømme at opplysningene var feil og at banken hadde det overordnede ansvar, - ja det fikk hun seg ikke til å innrømme.

Etter å ha tapt i Oslo Byrett, Borgarting LR, Namsmannen, Namsretten og så Oslo Tingrett,  vant jeg frem med et forlik i 2004 i Borgarting Lagmannsrett.  DnB hadde nå endret forklaring på flere punkter så mange ganger, at banken hadde nærmest sluppet opp for "røverhistorier".  

Forliket gikk ut på at jeg betalte kr. 180.000 av en gjeld fra 1993 på kr. 253.000.  Ubetalte saksomkostninger fra Borgarting LR fra 1998 ble strøket. Tingrettsdommer Svendgaard ved Oslo Tingrett skrev i dommen fra 2002 at det var komplett uforståelig for ham at Hagerup ikke aksepterte ansvar for de samme saksomkostninger som Borgarting LR strøk og hvor retten forklarte for banken at det er normal praksis at "saksomkostninger strykes ved forlik".  

Hva dreide saken seg opprinnelig om?  Jo en renteheving fra 12% til 12,75% i 1991 etter at andre kunder fikk lavere rente.  Min gevinst ved forliket over, - var langt større den urimelige kostnad jeg motsatte meg i 1991 og hvor Oddvar Nordli som representant for min arbeidsgiver ga meg avskjed fordi jeg ikke ville akseptere en urett banken hadde gjort.  Man kan mistenke banken for å ha skapt en konflikt våren og høsten 1991, etter at jeg fortalte ass. bsj. Arild Barreth i DnB ca. 22 mars 1991 ved Østensjøvannet i Oslo at jeg skulle begynne å jobbe hos Norges Kommunalbank 1.4.1991.  Banken hadde da kranglet med meg i flere måneder og banken kan ha ment at å ha meg hos en såpass stor kunde som Norges Kommunalbank kunne gå ut over inntjeningen til DnB.  

Ved avskjeden fra Norges Kommunalbank 15.3.1992 ble nettopp dette problem presisert som hovedgrunnlag. "Hadde Hagerup opptrådt slik at han hadde brukt sin ansettelse i Norges Kommunalbank i sin personlige uenighet med DnB slik at DnB var blitt skadet?"  

Hva kostet det partene?

Undertegnede hadde ca. kr. 135.000 og DnB mer enn kr. 900.000 i rene utlegg.  

Hva var problemet i 1991?

Da et kausjonsansvar skulle konverteres til et gjeldsbrev i 1990, ble vilkårene endret i 1991 slik:  Renten ble satt opp med 2% og avdragstiden ble redusert med 50%.  Slik endring av vilkår vil normalt bli oppfattet som en provokasjon?

Fra disse vilkårene ble foreslått endret i august 1991 og frem til enighet i desember var banken uvillig til å akseptere vilkår som lå innenfor betalingsevne.  Loven er nå endret.  I 1993 sa banken seg enig i prinsippet at låntager skal ha krav på å få beholde inntekt til livsopphold i tråd med trygdekontorets retningslinjer, ca. kr. 3.500, men høsten 1991 ville banken ikke engang gå med på at låntager fikk beholde kr. 500 til livsopphold.  Hvorfor?  Tanken om at banken fremprovoserte en konflikt er nærliggende.

Det snodige var at også dommer Svendgaard ved Oslo Tingrett støttet bankens syn.  Kunden har ikke krav på å få vilkår som ligger innenfor betalingsevne?  Logikken, om det er noen i dommerens syn må da bli:  "Ikke betal i det hele tatt da dommer Svendgaard ikke kan sette deg i gjeldsfengsel!

Hva oppnådde partene ?

Hagerup fikk i 2004 slettet mer gjeld enn det som var utgangspunktet i 1991. I tiden frem til 2004 fikk han en "juridisk utdannelse på kontraktsrett" som har styrket ham jobbmessig.  

DnB oppnådde å holde Bankklagenemnda, Lindorff og andre støttespillere engasjert i lang tid.  Det er godt vi har bedrifter som sørger for sysselsetting?  Kostnader som  er påført disse som følge av uvilje til løsninger øker de samfunnsmessig kostnader.  Bankklagenemnda sa rett ut at Hagerup-saken var nemndas mest omfangsrike sak.

Lindorff er forøvrig et inkassoselskap som ikke kan inkassoloven, eller mer troverdig; - "driter" en lang mars i lovens pålegg.

Hvorfor tok det hele 14 år?

Problemet har vært bankens lemfeldige omgang med begrepet sannhet.  Man skulle tro at bankfolk generelt sett ikke har skadehensikt i sin kundebehandling?  Når banksjef Vegard Sæten hever renten uten å varsle Hagerup, og som den eneste kunden i DnB får renteøkning 1.6.1991, - så må det være dekning for uttrykket "skadehensikt".  Når bankens juridiske avdeling kontaktes via Bankklagenemnda for å få sannheten, så blir Bankklagenemnda fortalt en røverhistorie at min rente økning ikke var den eneste sommeren 1991, "renteøkningen omfattet i det vesentlige alle lån i boliglånporteføljen". 

Sannheten var at DnB begynte å snakke om en generell rentenedsettelse i april 1991 og som først skjedde 10.7.1991.  Banken er i sin fulle rett til å heve renten til kunder, men slike renteøkninger skal være basert på objektive kriterier på en klart definert kundegruppe.  Vegard Sæten kan ikke heve renten til Hagerup fordi han ike liker Hagerup, - og i hvert fall ikke uten å varsle Hagerup som kunde!  Når slike overgrep finner sted skal banken uten opphold rette opp overgrepet.  Her tok det 14 år og det er svært lang tid ut fra termen "uten opphold".

Advokat Siw Bergit Pedersen bekreftet for Oslo Tingrett i 2004 at sannheten nok ikke stemte hva hun hadde forklart overfor Bankklagenemnda. Enten så løy adv. Pedersen eller så hadde noen løyet for henne.  Da er advokatens overtramp såpass grovt at postulatet "løgn" kan være dekkende for advokatens atferd og hvor utsagnet ikke vil være ærekrenkende.  Om hun hadde beklaget sin atferd så ville tilgivelse vært naturlig.  

Banksjef Vegard Sæten som husket lite ved sitt vitnemål for Oslo Byrett i 1998 og måtte hjelpes gjennom sin forklaring av adv. Roy Kulblik.  I 2004 kom forklaringen for Oslo Tingrett om samme forhold nærmest "på rams". Likheten med en person med skuespillererfaring til å studere replikker var slående!  Folk flest husker dårligere med tiden!  Dette gjelder ikke banksjef Sæten, - men så han ble nok "preppet" av adv. Erik Johan Sandene (MH), - før sitt vitnemål?  Dommer Svendgaard!  "Du bør lære deg at det ikke er den umiddelbare bevisføring som er den mest korrekte.  Når skriftlige dokument ikke støtter vitnets forklaring bør man stille seg tvilende til vitnets forklaring?" Nei, det er ikke så viktig dommer Svendgaard.  "Man bør stille seg spørsmålet;  hvem har noe i vinne på at utsagn ikke har grunnlag i skriftelig dokument?  Hva kan være det berømmelige motiv, en problemstilling som bør være sentral hos enhver dommer?" 

Dommer Svendgård innførte også et annet prinsipp som er et avvik fra det normale.  Etter de fleste saker for domstolene får prosessfullmektigene en rett til å presentere andre rettsavgjørelser som de mener har betydning for domstolens avgjørelse, - selvfølgelig til egen fordel.  Dommer Svendgård fratok Hagerup denne rettigheten og lot motpartens prosessfullmektig få ordet umiddelbart etter avsluttet prosedyre.  Etter prosedyren til motparten og motpartens presentasjon av rettavgjørelser han mente støttet DnB's sak, og dommeren så begynte å ta saken opp til doms, måtte Hagerup nærmest avbryte dommeren for å spørre om han ikke hadde samme rett som motparten til å presentere rettsavgjørelser til støtte for sin sak?

Uten la Hagerup komme til orde, - opponerte nærmest dommeren med spørsmålet;  Vil det ta lang tid?  Både dommerne og motparten så nokså uinteresserte ut mens Hagerup gikk igjennom de forskjellige sakene.  En av sakene var denne:

En bank hadde presentert fakta feil for en lavere domstol.  Det viste seg at ansatte i banken hadde gitt bankens prosessfullmektig feil fakta som ble klarlagt for lagmannsrett og banken ble kjent skyldig for ansvar.  Saken er kjent fra juridisk litteratur og banken var selvfølgelig DnB!  Forfatteren tok til orde at det var vanskelig å forstå at banken tok en så dårlig sak i retten?

I Hagerups tilfelle hadde banken hevdet at Hagerups som flere av bankens låntagere fikk økt sin rente i juni 1991, riktignok uten at man kunne finne varsel.  Da Hagerup kunne vise til at DnB hadde snakket i pressen siden april 1991 om et rentekutt som fant sted i juli 1991, nektet banken fortsatt at den hadde løyet overfor Bankklagenemnda.  Banken hevdet for dommer Svendgaard at DnB kunne heve rente uten varsel til låntager og dommer Svendgaard var av en uforståelig grunn  helt enig med banken?  Prinsippet med rentevarsel var innført lenge før 1991 og lovendringen ble lagt frem for dommer Svendgaard da han var ukjent med dette prinsippet.  På tross av at Hagerup åpenbart hadde rett i sitt krav at kostnaden med renteøkningen skulle slettes, fant dommer Svendgaard ut at her er det dommeren som avgjør! 

Det var muligens ikke så merkelig at hans avgjørelse ble anket?  For ordens skyld ble Svendgaard tvunget til å skrive under på anken for Lagmannsrett for korrekt i sin form, men pm, han leste igjennom anken og så sin egen visdom, - ja det vet man ikke.....

Adv. Erik Johan Sandene har vært meddommer i Bankklagenemnda i nærmere 10 år, samtidig med at han praktiserte bankjuss i DnC/DnB.  Det er nok ikke å ta for hardt i at det knapt var noen i Norge som kan mer om området "Bankvirksomhet" fra et juridisk synspunkt enn ham.  Senere vil jeg komme tilbake til atferden til adv. Sandene.

Under rettslig behandling forklarte ansatte i DnB seg usant på en slik måte at det måtte en ny rettslig behandling til for å få bekreftet utsagnene som "sannhet" eller "løgn", - unnskyld - det heter juridisk "at vitnet husker feil"....  En advokat fortalte etter en hovedforhandling at;  "Ja de venter til de er i hovedforhandling før banken forklarer seg gjennom sine vitner, - Svina!" Teknisk sett skal prosessfullmektig redegjøre for bevisene i sitt innledningsfordrag, mens Erik Johan Sandene lot sine vitner presentere nye bevis først i sine forklaringer  Da må det blir mange runder i retten når gamle ringrever i retten manipulerer motparten med prokurator triks.  Det norske systemet med umiddelbar saksbehandling, dvs. "muntlig fremleggelse", - oppmunter til slik atferd.  

Jeg så ikke bort ifra at det kunne bli en rettssak i Tingretten hvor banken og domstolen kunne ha fellers interesser og krevde derfor lydbåndopptak, noe som den tiltalte kan kan kreve ved strafferettssaker for å dokumentere bevis.  Dette ble nektet både ved Tingrett og Lagmannsrett.  Her bør loven forandres slik at dette også kan innføres for sivil saker.  Den som krever lydbåndopptak kan også bære kostnaden, slik som ved krav om meddomsmenn.  Vi er alle best tjent med et rettsystem som er transparent.  

And the winner is.......??  ( Det er mulig at deler av historien kommer på disse hjemmesider etter hvert.  Det er flere ansatte i DnB som beviselig har vitnet usant i norsk rett og da vil en omtale av hva de har sagt og gjort ikke være ærekrenkende.)  Når DnB har plaget en kunde i mer enn 10 år med usakelig pjatt og løgn, så bør det være lov å plage de ansvarlige tilbake i et like langt tidsrom?  Det er litt av hensikten med disse sidene, ved siden av å hindre at noe lignende skjer igjen i Norges største bank.  Også en dommer ved Oslo Tingrett vil bli kommentert i saken for sin noe merkelige atferd i behandling av bevis.  

Hele historien er nå under bearbeidelse, dvs desember 2006.  Følg med!    Det blir et drama i flere akter, med flere drypp over tid.  Kopi av bilag som støtter historien vil også bli publisert, dog med unntak av et dokument fra Norges Kommunalbank ført i pennen av "Asbjørn" og som dessverre er underlagt taushetsplikt.

Et tips til dere som har lignende saker som fortjener offentlighetens lys:  Pass på å lage endringer fortløpende med noen ukers mellomrom.  På nettet er det en rekke søkemotorer som leter etter nye filer.  Filer som er eldre enn 6 måneder ekskluderes. Ved stadig å oppdatere filene får de fleste søkemotorene fatt i dine opplysninger og "opplysningene holder seg ferske" slik at mange ser dem.  Det viktige er ikke å plage banken, men å sørge for at noe slikt som  skjedde meg ikke skjer igjen.